Et nytt liv…?

Hei,

Dere lurer nok fælt på hvor det er blitt av lille meg?

Vel,…her er jeg, bare milevis av tanker og tastetrykk unna.

Midt opp i alt rotet av det man skal kalle et liv og et hjem…Uten kontroll på noe…du kan tro hvordan det er for kontrollfreaken meg!

I sommer skjedde noe jeg aldri ville tro skulle skje, jeg mistet pappaen min brått og uventet 27.07.13 – jeg vil kalle det for en utavdegsjælopplevelse. Brutalt og grusomt, noe jeg ikke unner min verste fiende en gang! (ikke at jeg har noen fiender som jeg vet …)

  Pappa var min families bauta,overhodet og verdens beste mann blant mange her i lille Orkdal . Jeg savner han…å det vet jeg vi er flere om.

Pappa var virkelig en god mann,bra ektemann,snill bæbæ og en super pappa,- han sa aldri nei,han var gavmild, stilte opp for alle og tenkte sist på seg selv, humor hadde han til tusen og han var morsom! Alle likte pappa…

Jeg har ikke ord, å nå er han borte.

Min pappa.

Borte.

Helt ufattelig.

Tårene kommer…

Jeg vil fortsatt ikke tro på det. Nekter å tro på det.

Jeg er fortsatt i sjokk og feller tårer hver dag for verdens beste pappa som gikk bort så alt for tidlig.

Jeg venter på han enda, venter på at han skal komme hjem fra jobb og parkere bilen ute i gårdsplassen her.

Stakkars mammaen min har blitt enke – hun ble syk oppi alt også – så jeg har vært opptatt med å ta vare på henne og oss som familie. Året 2013 har virkelig vært et ulykkesår for oss. Mannen var jo også syk i begynnelsen av året…jeg som aldri har kjent noen med kreft. Men joda, 2 i min nærmeste familie i løpet av 1 år. Hva f… er det da?

Livet er jammen meg feigt, men man skal visst ha litt motgang…

Huset vi bodde i akkurat 2 år har vi fått solgt, og nå skal vi kjøpe barndomshjemmet mitt. Oppussingsobjekt fra 1973, stort hus med 4 soverom og 3 stuer med et lite kjøkken og et spisskammers.

Stooor forskjell fra vårt lille trygge «nye» hus fra 2005.  Mannen og min sin store drøm var å ta over huset til mamma og pappa. Men det var ikke under slike omstendigheter dette skulle skje!

Opp i alt som har skjedd så ble snuppeline 2 år 28.11.! Jepp. Jeg er mammaen til ei på 2 år nå! Som tiden flyr…!

Men livet går sin gang. Livet kan bare bli bedre fremover nå, noe annet hadde virkelig vært surrealistisk. Vi har opplevd nok sorg, sykdom og alt for et helt liv nå vil jeg si.

Første steg mot å starte å blogge igjen. *PUH* Nå er det tatt, så spørs det vel å se om jeg kommer til å være flittige lise til å blogge da! Alt spørs på så mangt. Orker jeg og vil jeg? Trenger jeg tiden til å skrive og ta vare på min hobby?

Men jeg vet bare en ting folkens, ta vare på de du har nær deg. Du vet ALDRI når du kommer til å se de for siste gang! Fortell folk at du er glad i de og nyt livet.

Vi får håpe vi skrives om ikke alt for lenge igjen, so long until then!